KRUUTS

Doe stuis d’r nog langs drökke waeg
zwiegs rechtop de hemel in
Die paar kratse lètte dich neet

Mer de blome, ’t kruutske, de kaes
en de foto in ’t graas
vertèlle de sjuuere van stil verdreet

Woearóm, woearóm, woearóm
zoeaväöl vraoge
mer geine daoróm

Es dae angere wage …
Es ein menuut later …
Es ’t waer …

Wie dèk nog dae stille waeg
mèt vese blome en noew kaes
Wie dèk nog dinke wie ’t waas

Wie lang nog dit kruuts